著名的纪录片《意志的胜利》是在二战时期，纳粹国家机器操纵的宣传机器为希特勒歌功颂德的大作，由大名鼎鼎的雷妮·瑞芬斯塔尔导演完成. 本片则是皮特·柯恩的影片，不太有名，但是颠覆了所谓“德意志的胜利”——那不过是一个疯子和屠夫的意志。前者反映的是:纳粹之伟大意志之火炬，万众一心，手持火炬，照耀着柏林，照耀着元首之场面，用尽宣传之手段粉饰一个所谓的"千年帝国、盛世王朝、超人的国度"…… 而后者反映的则是"胜利"与"强大"面具下的罪恶，战争的血腥残酷，硝烟里的一片废墟，生灵涂炭，犹太人的苦难，恐怖集中营和腐臭尸骨堆。

Da Hitler introducerede det nazistiske idegrundlag, var det et dedikeret mål at dyrke det æstetiske ideal. Hvor samfundet engang havde været smukt, rent og ordentligt, var det gennem generationer degenereret og tæt på sammenbrud. Hitler ønskede, gennem en målrettet renselsesproces, at vende denne udvikling. Det "fortabte" samfund skulle genrejse sig gennem storslået arkitektur, og det dekadente udtryk, der havde inficeret kunsten og kulturlivet, skulle fjernes. Men renselsesprocessen stoppede ikke her. For hvorfor ikke aflive handicappede og psykisk syge for på den måde at sikre racens genrejsning som stærke og rene individer... og hvorfor ikke udrydde jøderne, der i Hitlers optik som rotter nassede på det tyske samfund.

Featuring never-before-seen film footage of Adolf Hitler and the Nazi regime, The Architecture of Doom captures the inner workings of the Third Reich and illuminates the Nazi aesthetic in art, architecture and popular culture. From Nazi party rallies to the final days inside Hitler's bunker, this sensational film shows how Adolf Hitler rose from being a failed artist to creating a world of ponderous kitsch and horrifying terror. Hitler worshipped ancient Rome and Greece, and dreamed of a new Golden Age of classical art and monumental architecture, populated by beautiful, patriotic Aryans. Degenerated artists and inferior races had no place in his lurid fantasy. As this riveting film shows, the Nazis went from banning the art of modernists like Picasso to forced euthanasia of the retarded and sick, and finally to the persecution of homosexuals and the extermination of the Jews.

Met nooit eerder vertoonde filmbeelden van Adolf Hitler en het naziregime legt The Architecture of Doom de innerlijke werking van het Derde Rijk vast en belicht het de nazi-esthetiek in kunst, architectuur en populaire cultuur. Van de bijeenkomsten van de nazi-partij tot de laatste dagen in de bunker van Hitler: deze sensationele film laat zien hoe Adolf Hitler uitgroeide van een mislukte kunstenaar tot het creëren van een wereld vol logge kitsch en gruwelijke terreur. Hitler aanbad het oude Rome en Griekenland en droomde van een nieuwe Gouden Eeuw van klassieke kunst en monumentale architectuur, bevolkt door prachtige, patriottische Ariërs. Gedegenereerde kunstenaars en inferieure rassen hadden geen plaats in zijn lugubere fantasie. Zoals deze meeslepende film laat zien, gingen de nazi's van het verbieden van de kunst van modernisten als Picasso naar gedwongen euthanasie van zwakzinnigen en zieken, en uiteindelijk naar de vervolging van homoseksuelen en de uitroeiing van de joden.

Da Hitler introduserte det nazistiske grunnlaget var det med et dedikert mål om å dyrke estetiske idealer. Hitler ønsket, gjennom en målrettet renselsesprosess, å føre samfunnet tilbake til det vakre og rene. Dette fortapte samfunnet skulle reise seg gjennom storslått arkitektur, og det dekadente uttrykket som hadde infisert kunsten og kulturlivet skulle fjernes. Undergangens arkitektur er en rystende skildring av hvordan det lyktes en fordervet visjon å få fotfeste i en hel nasjon, for deretter å utvikle seg til en politisk ideologi.

Med oppsiktsvekkende og delvis aldri tidligere vist materiale skildres hvordan nazismen på veien mot katastrofen kantes av en pervertert skjønnhetslengsel og hvordan Hitlers ambisjon om med vold å forskjønne verden strekker seg helt inn i den nazistiske utrydningspolitikkens gasskamre. Denne dokumentaren har vakt stor og internasjonal oppmerksomhet og blitt vist på kino og TV over hele verden.

Arquitetura da Destruição está consagrado internacionalmente como um dos melhores estudos já feitos sobre o nazismo no cinema. O filme de Peter Cohen lembra que chamar a Hitler de artista medíocre não elimina os estragos provocados pela sua estratégia de conquista universal. O veio artístico do arquiteto da destruição tinha grandes pretensões e queria dar uma dimensão absoluta à sua megalomania. Hitler queria ser o senhor do universo, sem descuidar de nenhum detalhe da coreografia que levava as massas à histeria coletiva a cada demonstração. O nazismo tinha como um dos seus princípios fundamentais a missão de embelezar o mundo. Nem que, para tanto, destruísse todo o mundo.

O filme pretende ser um estudo do nacional-socialismo de Adolf Hitler sob o ponto de vista estético e de propaganda. De sua chegada ao poder à derrocada alemã na Segunda Guerra, passando pela tese da 'solução final' para os judeus, a produção busca acompanhar a ambição artística do Führer, que se considerava um 'artista na política'. Como um arquiteto disposto a 'embelezar' o mundo, Hitler ambicionava reconstruir a sociedade alemã através da arte. Procura ainda mostrar como a arte, a propaganda e a mídia podem ser facetas importantes de uma ideologia política.

Undergångens arkitektur vilar på idén om att skönhetskulten, en av de bärande visionerna i nazisternas ideologi, också användes som en förevändning för nazisternas barbari. Tankar om renhet och ordning kopplades till en samhällsomvandling, med förintelselägren som dess yttersta konsekvens.